I 1921 ble James Biggs, en fotograf fra Bristol, England, blind etter en ulykke. Fordi han følte seg ukomfortabel med mengden trafikk rundt hjemmet sitt, malte han sitt spaserstokk hvit for å være lettere synlig. I 1930 introduserte Lion George A. Bonham, president for Peoria Lions Club (Illinois) ideen om å bruke den hvite stokken med et rødt bånd som et middel til å hjelpe blinde i uavhengig mobilitet. De Peoria Lions godkjente ideen, ble hvite stokker laget og distribuert, og Peoria bystyre vedtatt en lov som gir bærerne rett til å krysse gaten.
Nyheter om klubbens aktivitet spredte seg raskt til andre Lions-klubber i hele USA, og deres synshemmede venner eksperimenterte med de hvite stokkene. Den overveldende aksepten av det hvite stokken som idé av både blinde og seende ga raskt stokkbrukere en unik metode for å identifisere deres spesielle behov for hensyn i trafikkbildet.
Også i 1931, i Frankrike, anerkjente Guilly d’Herbemont faren for blinde mennesker i trafikken og lanserte en nasjonal “hvit pinne-bevegelse” for blinde mennesker. Hun donerte 5000 hvite stokker til mennesker i Paris.
Den hvite stokken indikerer universelt at bæreren er blind.
